Nylig var det en periode da jeg ikke hadde så mye å gjøre. Dette var noe nytt i et liv som hadde vært tettpakket med travle år, og jeg bestemte meg for å more meg selv med å skrive en roman som var ren science fiction.»

I den hektiske perioden mellom 1930 og 1950, var jeg ikke bare profesjonell forfatter fordi det var jobben min, men fordi jeg ønsket å finansiere mer seriøs forskning. På den tiden fantes det ikke mange organer som pøste ut store stipendier til folk som arbeidet uavhengig. Til tross for hva du kanskje hører om Roosevelts «sosialhjelp», var dette under depresjonen. Enten lyktes man eller så sultet man. Enten kom man seg til toppen eller man havnet i rennesteinen som en boms. Man måtte jobbe veldig hardt med sitt fag, eller så hadde man ikke noe fag i det hele tatt. Det var en veldig utfordrende tid for alle som gjennomlevde den.

Jeg har hørt folk si, og det var ment som en fornærmelse: «Han var science fiction-forfatter», og det har jeg hørt sagt om mange. Det har fått meg til å innse at det ikke er mange mennesker som forstår den rollen science fiction har spilt i livene til hele jordens befolkning.

Jeg har akkurat lest flere standardverker som prøver å definere «science fiction» og følge dens historie. Det finnes mange eksperter innenfor dette området, mange kontroversielle meninger. Science fiction har gleden av å kanskje ha den mest sammensveisede leserskaren som finnes. De er muligens de mest engasjerte innen noen sjanger. Tilhengerne kalles «fans», og dette ordet har en spesielt prestisjetung betydning innenfor science fiction.

Det er ikke mange profesjonelle forfattere, ikke engang innenfor science fiction, som har skrevet særlig mye om karakteren til science fiction. Som regel har de det for travelt med å fremstille selve historiene til å forklare det de har skrevet. Men det er mange eksperter på dette emnet både blant kritikere og fans, og de har svært mye verdifullt å si.

Men det finnes mange gale inntrykk, både av sjangeren og av dens forfattere. Så når man erklærer at man har satt seg fore å skrive en historie som er ren science fiction, er det best at man sier hvilken definisjon man bruker.

Det er sannsynligvis best å vende tilbake til den dagen i 1938 da jeg først kom inn i dette emnet, den dagen da jeg møtte John W. Campbell jr., som var en helt i begynnelsen av det som har blitt kjent som science fictions gullalder. Jeg var helt uvitende om emnet og betraktet det faktisk med en viss reservasjon. Jeg hadde ikke kommet dit etter eget valg. Jeg hadde blitt innkalt til den enorme gamle bygning på Seventh Avenue i det støvede, skitne, gamle New York av den aller øverste ledelsen i forlaget Street & Smith – en leder som het Black og en annen som het F. Orlin Tremaine. En annen forfatter, Arthur J. Burks, var innkalt sammen med meg. På den tiden var det slik at når den øverste ledelsen i et forlag – spesielt et som var så gammelt og prestisjefylt som Street & Smith – «inviterte» en forfatter til å komme på besøk, var det som å bli beordret til å møte opp for kongen eller som å bli innkalt for retten. Du ankom, du satt der lydig og sa bare noe når noen snakket til deg.

Både Arthur J. Burks og jeg var blant de ledende forfatterne innenfor andre litterære områder. Ut fra de faktiske beregningene til A. B. Dick som fastsatte reklametakstene for forlag, ville det at et av våre navn stod på forsiden av et ukeblad, sende opplagstallene rett til værs, omtrent som moderne seertall for tv-programmer.

Forlagslederne kom raskt til saken. De hadde nylig startet eller anskaffet seg et blad som het Astounding Science Fiction.Det fantes andre blader som ble utgitt av andre forlagshus, men Street & Smith var ikke fornøyde fordi deres blader først og fremst trykte historier om maskiner og maskineri. Som forleggere visste lederne at du må ha mennesker i historiene. De hadde innkalt oss, for bortsett fra vår A. B. Dick-klassifisering som forfattere, kunne vi skrive om virkelige mennesker. De visste at vi hadde det travelt og hadde andre forpliktelser. Men kunne vi være så vennlige å skrive science fiction? Vi gav uttrykk for at det kunne vi.

De tilkalte John W. Campbell jr. som var bladets redaktør. Han oppdaget at han stod der og så på to forfattere av spenningshistorier og selv om spenningsforfatterne kanskje var aristokratene innenfor hele feltet og kanskje hadde enorme tilhengerskarer selv, så var de ikke science fiction-forfattere. Han gjorde motstand. For det første ville det ødelegge budsjettet hans hvis man innkalte de beste folkene, på grunn av den taksten de skulle ha per ord. Og for det andre hadde han sine egne ideer om hva science fiction var.

Campbell, som dominerte hele området science fiction som dets egentlige tsar frem til han døde i 1971, var en enorm mann som hadde tatt fysikk som hovedfag på Massachusetts Institute of Technology og hadde fullført Duke-universitet med en bachelor i realfag. Hans idé om å få fatt i en historie, var å få en eller annen professor eller vitenskapsmann til å skrive den og deretter pynte på den og utgi den. Det er kanskje litt uvennlig sagt, men det var faktisk hva han gjorde. For å fylle sidene, skrev til og med han, som hadde betydelige evner som forfatter, historier til bladet.

Forlagslederne var nødt til å gi Campbell en direkte ordre om å kjøpe og utgi det vi skrev for ham. Han måtte få mennesker inn i historiene sine og få noe annet i gang enn bare maskiner.

Jeg kan ikke fortelle deg hvor mange andre forfattere som ble innkalt. Jeg vet ikke. For å være rettferdig, kan det ha vært Campbell selv som fant dem senere. Men få endelig ikke det inntrykket at Campbell var noe mindre enn en mester og et geni i seg selv. Alle i den stallen av forfattere han samlet under denne gullalderen, vil fortelle deg det. Campbell kunne lytte. Han kunne forbedre ting. Han kunne finne på små uventede dreininger av historien som var geniale. Han fortjente fullstendig den tittelen han oppnådde og beholdt som sjefsredaktøren og den dominerende kraften som gjorde science fiction så respektabel som den ble. Star Wars, den filmen som har tjent flest penger i historien frem til nå (bare overgått av fortsettelsen), kunne aldri ha skjedd hvis science fiction ikke hadde blitt så respektabelt som Campbell gjorde den. Mer enn det – Campbell spilte en temmelig stor rolle i det å drive dette samfunnet inn i romalderen.

Du måtte faktisk arbeide sammen med Campbell for å vite hvor han prøvede å bevege seg hen, hvilken idé han hadde om denne tingen kalt «science fiction». Jeg kan ikke komme med noen sitater av ham; jeg kan bare fortelle deg det jeg følte at han prøvde å gjøre. I tidens løp ble vi venner. Over lunsj, på kontoret hans og hjemme hos ham i helgene – der hans kone Doña sørget for at alt gikk som det skulle – snakket vi alltid om historier, men også om vitenskap. Å si at Campbell betraktet science fiction som «profeti» er overforenklet. Han hadde svært nøyaktige ideer om den.