«Det som vanligvis blir oversett,» bemerket L. Ron Hubbard en gang, «er at skrivingen min finansierte forskningen.» Og selv om han er mer allment kjent for det som til slutt ble resultatet av denne forskningen, vil hans romaner og historier aldri bli glemt. Etter å ha utgitt hele 15 millioner ord mellom 1929 og 1941, hadde navnet L. Ron Hubbard nesten blitt synonymt med populærlitteratur gjennom 1930-årene – eller som venn og forfatterkollegaen Frederik Pohl erklærte: «I samme øyeblikk som Rons historier dukket opp i aviskioskene, ble de en del av kulturarven til alle fans.» Og gitt omfanget av arbeidet hans i disse årene – mer enn to hundre fortellinger og romaner som spenner over alle de populære sjangrene: krim, western, spenning, fantasy, science fiction og til og med romantikk – så var denne kulturarven i sannhet rik.

Det var passende at L. Ron Hubbards viktigste medium i disse årene var pulp-bladene. «Pulp»-bladene, som var oppkalt etter den tremassen som ble brukt til papiret de ble trykt på, var uten tvil den tidens mest populære litterære utgivelser. Faktisk var innvirkningen deres på omtrent tretti millioner lesere – en fjerdedel av den amerikanske befolkningen – helt unik frem til fjernsynet kom. Men selv om pulp-bladene først og fremst var et populært medium, var de på ingen måte uten litterær verdi. Raymond Chandler, Dashiell Hammett, Edgar Rice Burroughs og Robert Heinlein var blant dem som startet sin karriere i blader som Argosy, Astounding Science Fiction, Black Mask og Five Novels Monthly. Det var altså ikke uten grunn at Hubbard med stolthet så tilbake på disse «gode gamle dagene», og fortalte om kvelder med den store Dash Hammett, Edgar «Tarzan» Burroughs og selveste Mr. Pulp, Arthur J. Burks. Men om Hubbard ikke spesielt omtalte sin egen status, var den ikke mindre legendarisk.

Faktisk gjenkalte Pohl at «ingen gjorde det han gjorde bedre ... fargerikt, spennende, alltid utfordrende». Som eksempel kan gis L. Ron Hubbards første roman i full lengde, Buckskin Brigades. Hyllet som et av de første populære arbeidene som gav en nøyaktig beskrivelse av svartfotindianerne, var Buckskin Brigades alt det Pohl beskrev og mer. En «avgjort sjelden spenningshistorie,» skrev New York Times. Romanen utgjorde en av de første virkelige omvendingene av det som hadde vært en temmelig etnosentrisk klisjé: indianeren som en morderisk villmann. Tvert imot, som en av rådsmedlemmene i svartfotnasjonen senere uttalte: «Aldri har vår moral og etikk blitt presentert så klart og tydelig.» Det som i tillegg kjennetegner Buckskin Brigades som unik, er det faktum at den dukket opp på bestselgerlistene nærmere førti år etter at den først ble utgitt.